Snø

Det er kaldt, vått, glatt og har en gang vært hvitt. Noen elsker den, andre hater den. Snøen som kom for over en måned siden ligger fortsatt i Bergen, noe jeg synes er rart. Det er rart når ting som alltid har vært det samme, putselig ikke er det lengre. Snø hører ikke hjemme i mitt Bergens-bilde. I mine øyne er byen min ren. Nå er den ikke det lengre. Den hvite snøen kom å la seg som et vakkert ullpledd over alle tak og gater, men nå har det begynt å bli skittent og hullete. Det er på tide å få tilbake det som hører hjemme her i byen.

Jeg savner regnet.

Sånn, nå har jeg sagt det. Jeg er ikke en av de som hater snøen. (Å hate er et veldig sterkt ord ;P) Jeg liker faktisk snøen ganske godt jeg. I snøen kan jeg være et barn. Jeg kan leke, ake og sloss, uten å være redd for å skade meg selv. Husker dere den følelsen?.. Å fly fra taket på lekeplassen var ufarlig, og lekeslossing førte aldri til mer enn i værste fall et blåmerke. Jeg kunne rulle ned trapper sammen med bestevenninnen min fordi det var gøy, aldri tenkte vi på at vi kunne skade oss.

(Genialt bilde! :P)

Lørdag lekte jeg i snøen med magnus, og det var kjempe koselig. Men jeg innser at jeg ikke har lekt nok i snøen i det siste. Jeg har glemt å være et barn, og det er ikke en bar ting. Jeg er lykkelig når jeg leker meg. Å gjøre barnslige ting får meg til å takle hverdagen mye bedre. Jeg skulle ønske jeg var elleve år gammel igjen. Jeg savner den tiden…

PS: Jeg har oppdatert “Om meg” borti margen, sjekk det ut

En dråpe i et hav som ikke vil ha meg.

All that we hope is, when we go
Our skin and our blood and our bones
Don`t get in your way, making you ill
The way they did when we lived

It’s a job that’s never started that takes the longest to finish

Jeg har startet.

Det går litt treigt i begynnelsen, men jeg forventet ikke noe annet heller. En kan ikke forvente at alt skal skje på et øyeblikk, noe jeg aldri gjør. Jeg vet at jeg har begrensninger, og jeg kjenner de godt. Snart vil ting gå litt bedre og jeg merker at jeg gleder meg. Selv om det er litt slitsomt i begynnelsen, så blir jeg mer og mer klar for at jeg skal klare det.

Mormor har nå vært hjemme i en uke, og ting går mye lettere nå. Rutiner har begynt å skapes, noe som er bra. Rutiner er bra. Rutiner vil si kontroll, og jeg trenger å ha kontroll. Når jeg ikke lenger har kontroll, det er da jeg mister kontakten med jorden. Hvis det skjer, da har ting allerede gått for langt. Det er ikke alt som går ann å ta tilbake eller å endre i ettertid. Jeg kan ikke miste bakkekontakten, derfor er kontroll viktig.

. . .

L i v e

B r e a t h e

S m i l e

D r e a m

H o p e

B e l i v e  

. . .

Oppdateringer og advarsel.

Det skjer mye for tiden, det meste skjer inni hodet mitt, -Det er kaos.

Jeg er sinnsykt ustabil for tiden, så hvis du har en sak du har tenkt til å ta opp med meg, vent en liten stund. Jeg tror du kan spare deg selv for mye bråk hvis alt får roe seg litt. Ellers begynner jeg å komme inn i de nye rutinene mht. Mormor. Og DET er bra! Jeg rakk faktisk bussen i dag, og måtte faktisk stå noen minutter på busstoppet før den kom, men det kan ha vært på grunn av at bussen kom for seint da… 😛

Jeg begynner å få opp troen på at krik vil komme seg opp på beina igjen, noe som er veldig deilig. Mye tankespinn rundt det i det siste. Krik har jo være MEG i en så lang tid. En hverdag uten krik ville jo vært det samme som en verden uten lykke. Alikevell vurderte jeg strekt å bare gi meg med alt som het krik, lek og morro. Når alt er vanskelig og ingen ting virker overkommelig, da blir ofte tankegangen litt feil. Å ta vekk noe jeg liker vil ikke gjøre noe bedre, det vil bare gjøre alt mer kjedelig.

Men jeg er glad jeg har venner som ikke krever at jeg skal være en spesiell person. Jeg kan være meg selv, og selvom jeg velger å bruke energi på å være så positiv som mulig, så er det godt å vite at jeg ikke trenger det. De ville godtatt meg uansett, (tror jeg da :P)  Det var i hvert fall gøy å snakke med Karina fra Frelsesarmeen med gutta i dag. Hun hadde en ganske grei måte å se ting på, og selvom hun ikke sa så noe spesielt, så fikk hun meg til å føle litt mer håp. Troen på det godet i mennesket ble forstrket igjen, og jeg forsto at forandring er mulig. Gud kan komme og redde meg, men da må jeg la han gjøre det. Jeg er klar for hva som helst, så det er helt opp til han.

Jeg merker at jeg ikke har noe mer å skrive nå, så da tror jeg egentlig at jeg bare avslutter, og ønsker alle en god kveld, og en god uke. Husk: Skal din uke gå smertefritt, ikke gjør noen store planer om å ha en heftig diskusjon med meg. Jeg kommer til å tape uansett, så det ville ikke vært rettferdig.

All my life

Snudd på hodet

Har du noen gang følt deg tom? Så tom at du er redd for at mennesker som prøver å nå inn til deg vil falle ned på bunnen hvis de slipper inn?

Hodet mitt er fylt med tanker og bekymringer, samtidig som jeg føler meg så tom… Skolen er slutt, men jeg vil ikke gå hjem. Hjemme venter stress og mas, og jeg orker bare ikke det akkurat nå. Tidligere i dag kom enda en levering med spesial-innretninger til mormor. Nå er også badekaret mitt blitt offer for en av de fancy` hjelpemiddlene. Jeg vet ikke om jeg liker det. Men jeg vet at det ikke spiller noen rolle hva jeg føler eller ikke føler. Mormor kommer hjem i dag, og forandringer vil skje, jeg må bare venne meg til det…

Ingenting vil noen gang bli det samme

Alt kommer til å forandre seg, jeg føler det på meg. Livet jeg har levd nå de siste månedene er over nå. En helt ny hverdag venter meg, en hverdag med mer ansvar og større forventninger. Jeg vet innderst inne at jeg ikke er klar for det helt enda. Jeg er bare et lite barn. Kan dere ikke bare la meg være? La meg leke, lære og vokse..

 

Huset vårt har fått nye innredninger fra hjelpemiddelsentralen. Mormor kommer hjem i morgen, og jeg er kjempe glad for at hun endelig skal få komme hjem igjen. Det er 7 måneder siden hun brakk beinet, og hun har ikke vært hjemme siden den gang. Tenk deg da, 7 måneder siden du var hjemme!  I løpet av de månedene har hun hatt mange operasjoner, og har vekslet mellom å bo på sykehjem og vært innlagt på sykehus. En liten stund var jeg til og med redd for at hun ikke kom til å overleve på grunn av komplikasjonene etter den ene opperasjonen. Hun lever og er en frisk dame, men foten er enda ikke blitt bra igjen. Hun kan ikke legge så mye vekt på den, noe som vil si at hun trenger mye hjelp…

Jeg er så utrolig glad i mormoren min, og det skal bli godt å få se henne hver dag igjen, men jeg skulle bare ønske at hun var frisk. At alt kunne gå tilbake til sånn det var før. At mormor er den superspreke bestemoren som hun alltid har vært…

Jeg måtte bare få tømt hodet mitt litt. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har bedt til Gud om at det må gå bra med henne, hvor mange ganger jeg har besøkt henne og mest av alt: hvor mange ganger jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har besøkt henne ofte nok… Beklager mormor, du vet jeg elsker deg. Tingen er at jeg aldri har taklet forandringer veldig bra, og å putselig få mormor hjem igjen vil jeg si er en veldig stor forandring. Jeg er så spent på hvordan det vil gå og jeg er redd for hvor mye ansvar som vil falle på meg. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg er evig takknemelig for at mormor endelig skal få komme hjem igjen. Hun er et godt menneske, hun fortjener så mye mer enn sykehjem, sykehus og operasjoner.

ALT kommer til å forandre seg, og jeg kan ikke kontrollere det på noen måte. Jeg er fanget i en situasjon hvor det forventes at jeg skal være “flink-pike” døgnet rundt. Jeg er så sliten av å alltid være det…

“Beklager”, hvisket han

Pulsen banket i hodet og hver eneste cm av kroppen verket. Hun begynte å huske svakt hva som hadde skjedd. Hun prøvde å reise seg, men kunne ikke bevege en muskel. Hun hørte lyder i rommet ved siden av, og straks etter så hun støvlene hans komme mot seg. Han hadde noe med seg i hånden. “Beklager”, hvisket han stille i det han lot den beroligende gassen sive inn i lungene hennes. Nok en gang ble øynene hennes tunge, og hun mistet bevistheten enda en gang.

Skadelig vakker

Hun var den mest fargerike av dem alle. Når hun fløy forbi snudde alle seg å så etter henne. Hun var så vakker at en ville tro at alt annet ville virke stygt, men hun var ikke sånn. Hun var som et smykke som fikk hele verden til å se vakker ut. Det var ingen som kunne føle noe negativt om henne, for hele hun var fylt med godhet. Solens stråler så ut til å bli reflektert i henne, og alle som ble truffet av strålene smilte til henne. Aldri hadde hun såret noen, hennes fløyelsmyke ytre hadde ikke sjangsen å gjøre noe skade på noen og det lå ikke i hennes natur å gjøre andre vondt.

Selv om hun ikke var noe annet enn en gledespreder, var det mennesker som ble trukket mot henne med et ønske om å ha hennes skjønnhet for seg selv. De ville gjøre hva som helst for å fange henne og holde henne fast. Hun ville aldri klare å komme seg unna hvis de først fikk tak i henne, så hun var tvunget til et liv på rømmen. Hver gang hun slo seg til ro var hun i fare, det var alltid noen som prøvde å lure henne. De ville bare strekke ut hånden for å røre henne, uvitende om skadene det ville ha påført henne. Uvitende om at deres griske fingre ville være nok til å knuse henne.

Ikke en dag gikk forbi uten at hun skulle ønske at hun ikke var tvunget til livet hun levde nå. Hun kunne huske minner fra tiden når hun var stygg og liten, og husket drømmen hun som hadde fått henne til å krype videre. Drømmen om å en dag kunne fly avsted og uten å noen gang måtte se seg tilbake, om å bli så vakker som hun var i dag og om et liv hvor alle likte henne. Hun hadde trodd det måtte jo være den beste følelsen i hele verden å bare fly avsted.

En dag var hun blitt så sliten at hun ikke orket å rømme mer. En mann fikk tak i henne og tok henne med seg hjem. Hun prøvde ikke å gjøre motstand, det ville ikke gjøre noe annet enn skade. Hun var allerede blitt fanget, og hennes skjebne var blitt bestemt. Aldri mer skulle hun kunne fly avsted, kjenne den søte lukten av friske blomster eller føle gleden av å glede andre. Hun var hans nå. I det han strakte hånden mot henne så hun den siste stripen av lys som kom inn gjennom vinduet før solen gikk bak en sky. Hun tenkte at det var like greit. Hvis solen ikke så det, kanskje den ikke ville bli så trist for at hun aldri mer ville reflektere dens solstråler ut over menneskene?

Rules:

Noen ganger (les: alltid) føles ting lettere for meg hvis de har klare grenser og regler. Oppgaver blir lettere hvis de settes inn i systemer eller får regler. Å bryte ned oppgaver i mindre, og noen ganger kjempesmå deler, er noe jeg har lært meg i løpet av det siste året. Det var ett år med mange opp og nedturer, men jeg lærte mer enn jeg noen gang har gjort før. Nå forstår jeg mye mer av mine egne tanker og jeg klarer å se mer realistisk på ting. Jeg vet hva som skal til for at jeg skal ha gode sjangser til å prestere, og en av de tingene er å ha regler. En enkel ting som å blogge, som er noe som faller meg veldig naturlig, kan noen ganger føles problematisk. Det kan føles som om jeg har glemt hva jeg egentlig holder på med, og da stopper det som regel opp for meg. Nå har jeg funnet en søt liten liste med regler for blogging, så nå har jeg noe å holde meg fast til hvis jeg føler jeg er langt ute på viddene. Jeg følger riktignok ikke alle tipsene selv, men man lærer så lenge man lever, og jeg vet jeg har stort forbedringspotensial..

Ellers så mener jeg at noen mennesker er bloggere, mens andre ikke egner seg for å være bloggere. Forskjellen på de to gruppene ligger i hva som er inspirasjonen bak bloggen. Skriver en fordi en vil ha oppmerksomhet tror jeg ikke at det vil vare så lenge. Skriver en fordi en elsker å skrive og føler at en hele tiden har ting oppe i hodet som bør skrives ned, så tror jeg en har bedre sjanse for å trives som blogger. Også er det viktig å tenke på at kvalitet er det som spiller noen rolle, ikke kvantitet.. Flere enn meg som er lei av motebloggere og andre som fyller internett med dårlige mobilkamerabilder av sine outfit? -_-