En dag kommer jeg til å oppnå suksess større enn hva noen ville trodd jeg kunne klare. Jeg skal sveve over jorden og helbrede mennesker. Jeg skal lede store folkegrupper og være en helt for mange. Jeg skal hjelpe folk rundt meg og alle skal vite at de kan stole på meg, fordi jeg bryr meg. En dag, kommer jeg til å lykkes. En dag, bare vent og se

Å være perfekt

March 29, 2010

(Bare en liten krampetrekkning. Bloggen er fortsatt død ;P)
Å være perfekt er ikke å ikke ha feil, men å være seg selv fult ut. Hvis du prøver å sjule feilene dine, de som gjør deg til deg, sjuler du det vakreste med deg selv. Jeg ville aldri vært sammen med noen som var perfekt. Jeg liker de rare sidene med andre, svakheter som gjør at vi kan utfylle hverandre, feil som gjør personen sjarmerende. Dette er hva jeg synes. Men så er jeg litt sær 😉 Akkurat passe sær for min egen del, litt for sær for noen, men det er også folk som ikke ville hatt meg på noen andre måter! 😀

Husk at et smil er det vakreste smykke du kan ha på, ta imot alle komplimenter du får, og gå med hodet hevet.

Du er vakker! ❤

Død

March 15, 2010

Ikke jeg, men bloggen.

Kanskje den en dag står opp igjen, men nå ligger den i dyp, dyp dvale. Jeg ville ikke prøvd å vekke den, så jeg bare forlater den stille og rolig…

Tiggeren som ville gi MEG noe

February 23, 2010

For et år siden skrev jeg en tekst som jeg fikk lyst til å dele med dere nå, så her kommer den:

Det var fredag etter skolen, bussen min hadde akkurat gått, så det var en stund til den neste skulle gå. Og jeg tenkte jeg skulle ta turen bort til kjøpesenteret og se om jeg fant noe fint. Vell, på vei bort dit, gikk jeg forbi en dame som satt å tigget penger, ikke noe uvanelig, jeg går forbi henne nesten hver dag på vei til skolen. Men, det som skjedde var at når jeg smilte til henne, (noe jeg alltid gjør) hold hun frem en rull med smil-sjokolade, med et smil som sa “vil du ha?”. Jeg ble sjokkert med en gang, og min første refleks var å takke nei. Herregud, hun er en skitten tigger. Og jeg liker ikke engang sjokolade så godt. Så jeg gikk forbi, og gikk videre mot kjøpesenteret.

Vell inne gikk jeg opp i andre etasje, og begynnte å gå rundt. Men jeg greide ikke få damen ut av hodet mitt. Der sitter hun, og har nesten ingenting, og hun tilbyr MEG noe. Jeg gikk en runde rundt kjøpesenteret før jeg fikk for dårlig samvittighet, og jeg gikk ut igjen til henne. Det føltes helt feil at jeg skulle kjøpe noe jeg ikke egentlig trengte, når hun ikke har noe omtrent. Hennes inntekt kommer fra den koppen, fra noen få personer sin lomme.

Da jeg kom ut igjen til henne spurte jeg om jeg kunne få sette meg ned ved siden av henne, selvfølgelig med bevegelser til. Jeg begynnte å snakke med henne, selvom det var veldig vanskelig å kommunisere med henne, fordi hun ikke snakket norsk, ikke engelsk og ikke spansk. Men vi er begge mennesker vi forstår litt selvom vi ikke snakkeer det samme språket, og hun kunne ett par ord på engelsk, og ved hjelp av litt tegnespråk hadde vi en god og rørende samtale.

Damen kommer fra kroatia (eller noe sånt), hun har 5 barn, men de er igjen i hjemlandet. Mennen er død, pga mangelen på reint drikkevann. Hun er syk, hun går på medisiner, og får ikke sove på natten, hvor hun sover fikk jeg ikke med meg, men noe sier meg at hun ikke bor på 5-stjerners hotel akkurat. Alt hun eier har hun med seg. Hun sier hun er sulten, og at det er dyrt å bo noe sted. alt koster, og hun har ikke mer enn hun har ikke mer enn e myntene hun har i lommen og i koppen foran henne. Hun er kristen, og tror på jesus.

I løpet av samtalen får hun tårer i øynene, det er tungt for henne å snakke om alt dette. En kan lett se at hun har det tungt. Det mest rørende er at når jeg sier at jeg må dra, og prøver å si at det kommer til å gå bra med henne, at ting kommer til å ordne seg for henne. Da ser hun opp på meg,legger hånden på skulderen min, og sier “God bless you”. Jeg blir overrasket, jeg har ikke gitt damen noe, jeg har bare snakket litt med henne, likevel sier hun det, og jeg svarer fortumlet “God bless you”, og prøver å si at Jesus kommer til å hjelpe henne. Jeg ble målløs. Jeg gikk derifra med hjertet i halsen. Jeg ble fylt med tanker, og en glede. Et nytt syn på livet nesten. Hun satte på en måte ting litt i perspektiv for meg.

Denne damen har jeg sett omtrent hver eneste dag i hele skoleåret. Jeg har aldri før snakket med henne, tenkt at det ikke er mitt problem, ikke mitt ansvar. Jeg angrer på at jeg aldri før har snakket med henne. Jeg har aldri gitt til tiggere, jeg er livredd for at jeg bare gir de penger som de kan missbruke eller noe lignene. Denne damen kommer jeg til å gi penger til hver gang jeg møter henne. Hennes godhet var slående, og jeg hater tanken på at hun skal tilbringe påsken som en tigger. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, noe må jeg da vell kunne gjøre? Vell hjemme ryddet jeg ut av klesskapet mitt og fikk fylt opp en hel søppelsekk med klær som jeg skal gi til fretex, men det er på en måte ikke nok.

Damen spurte egentlig bare om jeg ville ha en sjokolade, men hun gav meg mye mer! Jeg tror ikke hun noen gang kommer til å skjønner hvor mye hun faktisk gav meg. Jeg håper jeg greide å gi henne noe også. Og jeg angrer så sykt på at jeg ikke gav henne noe, men jeg har ikke så mye penger kontant. Neste gang jeg skal jeg prøve å gi henne i hvertfall en brøkdel av hva hun ga meg.

Dette skrev jeg 4 April i 2009, altså rett før påske. Etter påskeferien så jeg aldri henne igjen. Hun forsvant. Jeg ser fortsatt etter henne når jeg går forbi stedet, og jeg prøver alltid å få med meg om det er hun som sitter med kopen foran seg når jeg går forbi tiggere. Jeg er redd noe har skjedd med henne, og det plager meg at jeg ikke fikk gitt henne noe..

I dag gikk jeg forbi en dame som solgte “Megafon”. Aldri har jeg møtt en hyggeligere selger. Jeg hadde tilfeldigvis penger i lommen, akkurat nok til å kjøpe et blad av henne. Gleden i ansiktet hennes var verdt mye mer enn de 50 kronene jeg betalte for bladet! Dessuten tror jeg ikke at jeg har lest så gripende fortellinger i noe annet magasin før. Megafon er ikke bare noe som gir selgerene noe å gjøre. Salget gir de håp om en fremtid med litt mer verdighet. HÅP folkens! For femti kroner kan vi gi håp til et annet menneske. Det er stort.

Nå høres det ut som om jeg er en veldig bra person. Men hvis du ser nøye etter er det nesten et år imellom hendelsene.. Jeg har aldri verken snakket med tiggere eller kjøpt megafon verken før eller etter de to jeg har skrevet om her. Aldri. Jeg er ikke noe bedre enn noen andre, tvert imot er jeg en lat og egoistisk person som først og fremst bare tenker på meg selv og hvordan andre ser på meg. Det at jeg skriver dette her på bloggen er bare enda et bevis på hvor selvopptatt jeg virkelig er. Jeg vil ha oppmerksomhet, og jeg vil at andre skal like meg. Så jeg gjemmer de sidene av meg som jeg ikke liker, og setter lyskasterene på de 2(!) gangene jeg har gjort noe bra. Er ikke det er normal ting å gjøre, så vet ikke jeg.

Det er det jeg ikke liker med denne bloggen. Jeg føler at jeg ikke kan skrive om de tingene som virkelig preger meg som person. Sensuren jeg er nødt til å ha her gjør at bare de tingene som tåler dagens lys får komme med, mens ting som man ikke skal snakke om, det blir bare gjemt bak masken. Alle de maskene. Det hadde vært så deilig å bare brenne alle maskene!

Jeg har en leveregel som jeg liker veldig godt:  ALLE mennesker er verdt like mye.

(Den setningen har reddet meg mange ganger, for nei: Ting har ikke alltid vært rosenrødt)

Kunnskap og visdom

February 14, 2010

Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.
Frans av Assisi

Jeg er ikke så veldig kunnskapsrik. Jeg er faktisk ganske dum til tider, en skulle ikke tro at hårfargen min er noe annet enn platinablond, men jeg er utrolig nok ikke blond. Jeg er treg, jeg forstår ikke ting, og jeg kan omtrent ingenting. Det er utrolig at jeg i det hele tatt klarer å fungere som normalt! MEN tingen er at jeg føler meg veldig klok på andre områder enn vanlige kunnskapsområder. Jeg føler jeg vet veldig mye om livet, og litt om hva som sjuler seg oppe i hodene på folk (ikke hjernens anatomi, men tankene). Noen ganger føler jeg at mennesker rundt meg har lært så sinnsykt lite igjennom livene deres. At de har sett så mye, men aldri virkelig forstått. Jeg ville ikke ha byttet min livskunnskap om jeg så ville fått all kunnskap i hele verden.  

Knowledge is knowing a tomato is a fruit. Wisdom is not putting it in a fruit salad.

Den kunnskapen jeg føler jeg virkelig har bruk for, er den kunnskapen jeg har funnet selv langs livets vei. Ikke på skolebenken hvor en skulle tro en lærte mest. Det får meg til å lure på hva som virkelig er vitsen med å gå på skolen. Ja, jeg forstår at i mange  yrker trenger man kunnskap om hva man driver med osv. men jeg forstår ikke hvorfor det legges så stort press på alle at vi skal lære de samme tingene. Det vi lærer på skolen er ofte viktige ting, men sikkert 90% av alt jeg har “lært” i skolesammenheng har forlatt hjernene min allerede til neste time. Men det er jo gøy å lære ting man interesserer seg om da 😉 Matte lærer Frode refererte til dette sitatet på Torsdag:

I mye visdom er det mye sorg. Å øke ens kunnskap betyr å øke ens sorg.
Leo Tolstoj
 
Kanskje det er sant? Jeg tror i hvert fall at vi må gå igjenom vonde ting for å kunne se det gode, så da er det kanskje ikke en dårlig ting å øke ens sorg da?

På en slitt og gammel sykkel

February 10, 2010

Jeg løfter pennen og gjør meg klar for å føre den over papiret, men jeg stopper midt i bevegelsen. Usikker på hva jeg skal skrive. Alle tankene, følelsene, ordene og ideene surrer rundt i hodet mitt, men alt jeg hører er en svak surrelyd. Lurer på om jeg virkelig hører tankene inni hodet mitt, men så legger jeg merke til at den kommer fra det åpne vinduet. Lyden kommer fra en slitt og gammel sykkel. Den var rød, og akkurat litt for stor. Den stopper på andre siden av gaten. Jeg følger kvinnen som trer av den med øynene. En følelse av å ha sett henne før slår seg ned i meg, men jeg klarer ikke å plasere minnene. Kvinnen går usikkert inn på caféens område og går mot et bord hvor en ung mann sitter og venter. De hilser ikke, hun bare setter seg ned.

Jeg så henne når hun kom syklende. Hun ser svak og skrøpelig ut, men det er godt å se henne igjen. Det har gått utrolig mange dager og netter siden sist jeg så henne, og jeg føler at jeg må ta inn over meg alle detaljene på nytt. Måten hun går av sykkelen og usikkert ser seg omkring på. Skrittene hennes er prøvende, som om hun er usikker på om beina hennes vil klare å bære henne, og hun beveger seg sakte i min retning. Jeg vet ikke om hun har sett meg eller ikke, men det virker som om hun vet hvor hun skal. Uten å møte blikket mitt sitter hun seg ned ved bordet mitt. Hun ser ned, og smiler svakt. Å så jeg har savnet det smilet!

Personene på caféen har vekket min interesse. Jeg legger merke til at jeg følger hver eneste bvegelse med øynene. Det er noe med måten de sitter der så klossette, men likevell så hverdagslig. Det er som om de har kjent hverandre for alltid, men ikke har sett hverandre før. Som om alle ord er brukt opp, uten at de noen gang har fått sagt dem. Det er noe sørgmodig over dem. Samtidig er det noe i luften mellom dem som er varmt og behagelig. Tankene mine flyter vekk fra caféen, og de tar meg med tilbake til sommeren. Jeg kjenner lydene og luktene av havet og bølgene som sakte slår mot stranden. Det myke, varme underlaget av sand mot mine bare føtter, og jeg husker alle detaljene fra den siste dagen.

Mens jeg trasket sakte bortover stranden med solen steikende i nakken tenke jeg på alt mellom himmel og jord. Jeg tenkte at dette måtte være toppen av lykke. Å vasse aleine i vannkanten en sensommerdag er ikke like trist som det kan høres ut. Jeg elsket disse turene, og jeg ble alltid fylt med en liten sorg når jeg kom til enden av stranden. Der vokste det tørre gresstrå vokste i små klynger, og sanden ble blandet med pinner og rusk. Det minnet meg på at det fantes en verden der ute, borte fra den hvite bekymringsløse sanden. Akkurat den dagen lå en kvinne død i sanden. Øynene hennes var vidåpne, og kroppen så forslått, kald og blå ut. Alikevell er det anisktet som jeg husker best fra den dagen.

Pennen falt i gulvet med en lyd som fikk meg til å våkne fra min lille transe. Kvinnen på caféen! Jeg hadde sett henne før, og nå husket jeg hvor. Samtidig som blikket mitt søkte etter henne ved bordene, reiste alle hårene på hele kroppen min seg. Mannen satt ved bordet sitt og så rett fremfor seg, men jeg så ikke et spor av kvinnen noe sted. Ved inngangen var sykkelen borte, som om den aldri hadde vært der. Mannen løftet blikket og øynene våres møttes. Han rettet blikket mot noe rett frenfor seg, og han smilte svakt. Det var en underlig ro over ansiktet hans, som om han endelig hadde fortalt en hemmelighet som hadde dradd han ned.

Jeg tok opp igjen pennen, og begynte å skrive.

Om morgenen sto hun opp med et stort smil om munnen, og det smilet hadde hun helt frem til hun skulle gå å legge seg. Da la hun det på nattbordet og drømte drømmer om regnbuer. Så våknet hun, noen timer før hun var utvilt, og tok på seg smilet igjen. Verden var full av farger og vakre ting. Hun følte seg som en nydelig engel, og strålte av selvtillit. Menneskene hun møtte var gode mennesker, og selvom ikke alle møtte henne med godt humør, så smilte hun til dem, fra morgen til kveld.

Så skjedde det en morgen at hun reiste seg fra sengen sin, men smilet lå ikke på nattbordet. Hun hadde glemt å ta det av om kvelden, og hadde mistet det ved enden av regnbuen et sted. Men alle vet jo at enden på regnbuen flytter seg etter hvor du står, så hun følte seg hjelpeløs og rar. Aller helst ville hun bare sove, i håp om å våkne med smilet på. Alt føltes pultselig så rart, og hun kom på at hun slettes ikke var en prinsesse. Hun gikk med usikre skritt bort til det store speilet, redd for å oppdage hvem hun var. Hun var i hvert fall ikke en prinsesse, men hva hun var kunne hun ikke finne ut av. Med vaklende skritt satte hun seg foran klesskapet. Hun dro ut klesplagg etter klesplagg, men det skapet som kvelden før hadde vært full av vakre klær, inneholdt nå fillette stygge tøystykker. Hun kunne vell ikke gå sånn?

Men det gjorde hun. Hun dro seg på skolen og hjem igjen og lurte på hva som var vitsen. Hvorfor skulle hun gidde å gå ut av døren når en så stor del av henne lå igjen i drømmeland? Hun hadde en ekkel følelse i kroppen, det var som om hun ikke styrte seg selv, men bare gjorde ting hun pleide å gjøre. Alt inni henne lengtet tilbake til drømmene, i håp om å finne igjen smilet og å bli en prinsesse igjen.

Jeg tror

January 28, 2010

Jeg tror på Gud av hele mitt hjertet. Jeg har en far i himmelen som passer på meg, elsker meg og alltid vil være her for meg. Min pappa er perfekt, og sterkere enn alle andre pappaer!

For meg handler ikke kristendom om begrensninger, men om muligheter. Noen vil kanskje rynke litt på nesen, fordi at de tror at kristendommen handler om ting man ikke får lov til å gjøre. Jeg mener det er feil. Jeg mener at jeg kan være kristen og gjøre hva jeg vil, drikke, ha sex med alle og enhver, banne, slå, lyge og alt annet idioti en kan finne på. For meg handler det om tro.

Gud vil oss ikke noe vondt ved å ønske at vi ikke skal gjøre dumme ting, han vil bare at vi skal være lykkelige, og han vet at vi ikke trenger alle de tingene for å bli det. Tvert imot. Gud elsker hver og en av oss, og vi er alle skapt i hans bilde. Jeg mener vi er perfekte mennesker som har evnen til å gjøre dumme ting, en evne vi benytter oss av veldig ofte. Jeg anntar at Thomas har rett når han tror at sitatet “We don’t see things as they are, we see them as we are.”, er rett. Jeg ser verden igjennom mine øyne, men hey!, det er ikke så altfor værst!
 

 

Selvom jeg ikke føler meg helt på topp alltid, så lever jeg på en sky. Rundt meg er regnbuens farger, og til og med regnet er vakkert! Når jeg lukker øynene ser jeg såpebobler og sommerfugler. Jeg kjenner smaken av sukkerspinn, og følelsen av lykke. Når jeg drømmer er ting akkurat like vakre som når jeg er våken. Verden er full av farger som jeg aldri før har sett. Det føles som om jeg har tatt på med et par briller med fargerike glass, men jeg tror heller jeg har tatt av meg et par briller. Alt er ikke fint, men har dere sett hvor mye fint vi omgir oss med hver dag?

Siden jeg ser verden gjennom nye øyne og synes alt er så vakkert for tiden, må jeg innrømme at min dømmekraft er litt svekket. Her har dere bevis på hvor gale det har blitt. Jeg synes nemelig at disse bildene er utrolig vakre, men det er jo bare mobilkamerabilder tatt i full fart…

Hva synes dere? Ser dere skjønnheten som jeg ser?

Wear it like a crown

January 26, 2010

I don´t know where this fear comes from
how I became so afraid of losing everyone
never been afraid of being lonely
now I´m becoming the one I´m most scared of being

I don´t know where this fear comes from
this fear of failing fear of letting everyone and myself down
its growing deep into my soul
making me all paralyzed and cold

It´s two steps forward, three steps back again
I´ll turn my face against it I won´t run
Courage and belif are my redeems
No one else can rescue me it seems

Cause if I don´t follow my heart this time
I´m gonna forget what this life is all about
I´m gonna take that path I´m going in on my own
I´m gonna take that fear and wear it like a crown

Her kan du høre den vakre sangen.

Og her kan du se traileren til filmen Engelen som jeg dessverre ikke så når den gikk på kino.

 

Det blåser ute. Trærene bøyer seg svakt i vinden, og snøfnugg fyker hit og dit. Det blåser, og det er kaldt. For kaldt. Det er på kvelder som denne jeg skulle ønske jeg bodde langt under jorda i en liten, varm hule. Bare meg og musikken. I dag har jeg lest hans kjærestes blogg. Jeg viste ikke at det kom til å gjøre så vondt. Trodde jeg ikke hadde noen følelser for ham lengre, men jeg tok tydeligvis feil. Eller jeg vet ikke. Jeg er jo over ham. Kanskje det er normalt at det gjør vondt?